Vrøvl!

I dag akter jeg å trekke frem noen fortreffelige sære ord i språket som dessverre stadig mindre er i sirkulasjon. La oss begynne med fornærmelser!

Norsk kan være overraskende slagkraftig. Smak for eksempel på ordet lurendreider eller spjæling. Kjennes de ikke gode på tunga? Og hva med en ødelandsk, ågerkarlsk spradebasse? Tapp kisen foran deg i drosjekøen på skulderen og kall ham en lømmelsk slabbedask. Da høyner du lørdagskvelden for alle i politiavhøret.

Det er mer å ta tak i. Man kan for eksempel lett lire av seg i farten snørrvalp, snikksnakk og snurrepiperier. Og hvorfor kjøpe snop og godis (forøvrig glimrende ord) når man kan be om sukkertøy? Eller bare sukkerier? Og hvorfor ikke bare bruke den bestemorske endelsen “-ier” på absolutt alle substantiv? Snakkerier, knallerier (fyrverkeri), drikkerier: mulighetene er endeløse.

Når det gjelder kraftuttrykk er språket like rikt. Man har for eksempel det tintinske «Splitte mine bramseil!» Man har også det litt-smør-på-fleske «sludder og pølsevev!». I samme gate finner man og «vrøvl og tullball» når det ikke holder å kun bruke et av ordene. Her har man interessant også en undersjanger av religiøst motiverte kraftuttrykk som «Gode gud» og «Milde Moses!» Min personlige favoritt er nok likevel den dickenske «Bah! Humbug!»

Jeg har en liten drøm om at noen av disse uttrykkene igjen vil tas i bruk. At vi skal vandre rundt i et fjernsynsteater fra 50-tallet igjen der ordene flyter like naturlig fra skuespillerne som honning i et sugerør.

Det er den draumen eg ber på.

...

Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen i 2022.