Tilgi oss, vi forstår ikke hva vi gjør

Koronaviruset tar livet av hundretusenvis, forverrer verdensøkonomien og sender millioner i ensomhet. Som vanlig er det de aller fattigste som rammes hardest. De fleste land har nemlig ikke råd til å stenge ned samfunnet slik som vi kan i Norge. Den britiske dikteren Damian Barr oppsummerer det best: «Vi er alle i den samme stormen. Men vi er ikke alle i samme båt. Noen har superyachter. Andre har bare en åre.»

Det var ikke gitt at viruset måtte spre seg til hele kloden. Det var flere ting som gikk galt samtidig. Mangel på åpenhet og ærlighet fra kinesiske myndigheter, utilstrekkelig internasjonalt samarbeid og uvillighet til å stenge ned smitteområdene i begynnelsen var alle medvirkende årsaker til katastrofen. Og kanskje viktigst: WHO forsto ikke omfanget av viruset før det var for sent. Hadde vi virkelig forstått de enorme kostnadene viruset ville skape, hadde vi pøst på med ressurser for å stoppe det. Så om viruset kunne ha vært unngått, hvorfor lot vi det skje?

Det er dessverre ikke første gang gjennom historien (og garantert heller ikke den siste) hvor vi kunne ha avverget kriser. Det gjelder andre verdenskrig, Cuba-krisen, finanskrisen i 2008. Det kommer også til å gjelde klima- og miljøkrisen, som vi som storsamfunn overhodet ikke forholder oss til enda. Jeg er overbevist om at klimakrisen kommer til å være verre enn tidligere, fordi den er selvforsterkende. Som en snøball som vokser (og allerede har vokst seg enorm) er den i full fart mot oss.

Det fundamentale problemet er at vi ikke klarer å forestille oss konsekvensene av det vi gjør. Vi er rett og slett svært dårlige på å tenke lengre enn slik verden er akkurat nå. Det gjelder klima, atomvåpen og virus. Det er et sprikende gap mellom øyeblikket og framtiden. Vi forstår ikke at mye av det vi holder på med i dag, kommer til å ta livet av oss senere. Den urimelige økonomiske byrden de allierte gav Tyskland etter første verdenskrig sådde frøene for neste krig. Gjentakende bombing av Midøsten skaper radikalisering og terror. Flere år med nedbygging av offentlig helsevesen skaper perfekt grobunner for virus. Det er først i etterpåklokskapens lys at galskapen skinner tydelig fram.

En person som virkelig forsto dette konsekvensgapet er den relativt ukjente filosofen Günther Anders. Som filosof var han tett involvert med den tyske intelligentsiaen på 30-tallet, og var blant annet gift med Hannah Arendt på et tidspunkt. En av han viktigste bøker er Samvittighet forbudt, en brevveksling mellom ham og den amerikanske piloten Claude Eatherly. Eatherly var en av rekognoseringspilotene som gav klarsignal for å slippe den første atombomba over Hiroshima. Boken gir et sjeldent innblikk i spørsmål om skyld, ansvar og menneskelig natur. Den er på mange måter det motsatte av Hannah Arendts Eichmann i Jerusalem, ettersom hovedpersonen ikke er nazist, men heller en alliert krigshelt. Det er sjeldent man diskuterer skyld hos historiens vinnere.

Så hva kan man gjøre for å tette konsekvensgapet Anders beskriver? En start er å lytte til pessimistene i større grad. Vi må forsikre oss om at i alle viktige styrer er det satt av et sete for de som ikke tror verden står til lunsj. Vi må våge å lytte til dem som går imot, i alle fall når alle i rommet sier det går bra. Vi må høre på folk som Jens Bjørneboe, George Orwell og Greta Thunberg. Det var mange som så Hitler allerede på tretti-tallet, flere økonomer advarte om 2008, og ikke minst er det mange som nå brøler om klimakrisen.

I tillegg på vi undersøke strukturene bak fortidas beslutninger. Hvorfor gjorde våre forgjengere som de gjorde? Vi må ta inn over oss at de før oss verken nødvendigvis var dumme, onde eller egoistiske, men heller mer som meg og deg: ofte velmenende, smarte folk. Så hvorfor var Storbritannias politikere var så tafatte og hjelpeløse før krigen? Hvorfor var amerikanerne så bekymret for Nord-Vietnam? Om vi ikke forstår hvordan de før oss tenkte, forstår vi heller ikke oss selv.

Vi må også konstant utrede risiko for farer vi vet om, og det vi enda ikke har tenkt på. Det er kanskje paradoksalt, men det er mulig, og livsviktig. Det er umulig å spå morgendagens katastrofer, men vi kan gjøre kvalifiserte gjetninger. Vi må finansiere og fokusere på organisasjoner som jobber for å legge fokus på ukjente problemstillinger. For å avslutte med et ordtak fra den eldgamle filosofen Heraklit:

«Alltid forvent det uforventede, ellers vil du ikke finne det».

...

Denne teksten ble først publisert i Fredsviljen i 2020.