En bonde i livets spill

Enkelte mennesker har trodd at det ikke er mulig for oss å gjøre noe som helst annerledes enn det vi faktisk gjør. (…) Med en slik absolutt forståelse, hevdes det at omstendighetene som eksisterer før vi handler vil avgjøre utfallet av handlingene våre, og gjør dem uunngåelige. Summen av en persons erfaringer, lengsler og kunnskap, hans nedarvede egenskaper, sosiale omstendigheter og hvilken type valg han står ovenfor, sammen med andre faktorer vi kanskje ikke vet om, kombineres og gjør en bestemt handling uunngåelig i lys av omstendighetene.

Thomas Nagel, «What does it all mean?»

Det spørsmålet som slår meg hver gang diskusjonen om fri vilje kontra determinisme dukker opp er følgende: Hvordan ville disse argumentene sett ut i Nürnberg-rettsakene? Hva ville verden sagt om Thomas Nagel sa at Göring og gjengen ikke hadde noe som helst valg da de begikk de grusomme krigsforbrytelsene fra andre verdenskrig? Svaret er enkelt: Verden ville ikke akseptert det. Dette syns jeg er veldig interessant; at under Nürnberg-rettsakene ble hele verden plutselig enig om at noen handlinger utelukkende er moralsk gale, og at man til syvende og sist er ansvarlig for sine handlinger. Nürnberg-rettsakene er et eksempel hvor den vanligvis teoretiske diskusjonen om fri vilje kontra determinisme ikke lenger er utelukkende forbeholdt teoretikerne, fordi den når det ekstreme. Jeg tror at man i møte med ekstreme tilfeller kan avgjøre om et filosofisk argument er konsistent eller ikke. Dette essayet vil utforske noen aspekter ved diskusjonen om fri vilje kontra determinisme.

Nagels sitat tar opp den forholdsvis interessante påstanden at alle våre handlinger – som vi opplever som frie – egentlig er en konsekvens av tusenvis av ulike faktorer som vi ikke er bevisste over, og at resultatet dermed alltid er uunngåelig. Faktorene Nagel vektlegger i sitatet er nedarvede egenskaper, sosiale omstendigheter, kunnskap, erfaring og valgets natur. Folkene han beskriver er klassiske, hardnakkede determinister, som tror at fri vilje er en illusjon. Disse menneskene begynner å få ganske mye annerkjennelse i visse miljøer, og det er et økende antall filosofer og vitenskapsmenn som også tror at universet er forhåndsbestemt.

Når man ser på viktigheten av nedarvede egenskaper, så er det mye i moderne vitenskap som peker sterk i favør av determinisme. Som eksempel er blant annet vår forbedrede forståelse av hvor mye genene våre påvirker livene våre, og kunnskapen om at sanseapparatet vårt er sterkt påvirket av evolusjon. Når det gjelder de sosiale omstendighetene, så har Foucault i bøkene sine vist hvor mye forståelsen vår av de forskjellige sosiale områdene, som f. eks seksualitet, egentlig bare er et produkt av vårt samfunn og vår tid, og dermed også er forhåndsbestemt. I det antikke Hellas trodde Sokrates at mennesket verken var godt eller ondt, bare dumt eller klokt. Med andre ord: Onde handlinger er en konsekvens av mangel på kunnskap. Dette er en slags form for determinisme, basert på at mengden kunnskap du har bestemmer hvordan du handler. Når det kommer til erfaring, så har moderne psykologer og filosofer som Daniel Dennett vist hvor unøyaktig oppfatningen vår av den «virkelige» verden egentlig er, og hvordan vår indre narrativ former meningene og handlingene våre. Igjen, determinisme. Et aspekt jeg mener Nagel også burde vektlagt er viktigheten av språk. Derrida og Wittgenstein viste oss hvordan språket er kontekst-basert og ofte ladet, slik at vår tilsynelatende klare tale egentlig er et resultat av tusenvis av skjulte lag vi ikke er bevisste over. Kort oppsummert: Med en helhetlig forståelse kan man argumentere for at determinismen har en ganske sterk sak.

Motsatsen til determinismen er den dyptliggende tanken om fri vilje. Tanken er like gammel som selve menneskeheten: I Edens hage levde Adam og Eva i perfekt harmoni med hverandre, dyrene og Gud, fullstendig uvitende om ondt og godt. Men, de hadde valget om å spise fra Kunnskapens Tre, og det gjorde de etter å ha blitt fristet av djevelen. Om man leser 1. Mosebok symbolsk, er fortellingen om Adam og Eva en brilliant metafor for sammenhengen mellom selvbevissthet og fri vilje. Før de spiste av Kunnskapens Tre var de ikke selvbevisste, akkurat som dyrene, og de var derfor også uten fri vilje og ansvar. De var ikke ansvarlige for sine handlinger fordi de ikke kjente til godt og ond. Dyr vet ikke hva som er rett eller galt. De bare handler ut i fra instinktene sine, og det gjorde mennesket også. Men, da mennesket ble bevisst seg selv for tusenvis av år siden, begynte vi plutselig å skille mellom rett og galt, og den frie viljen oppsto. En misantropisk, men likevel svært treffende forskjell mellom oss og dyrene er menneskets uendelige evne til å gjøre ondt. Et besøk til et hvilket som helst torturmuseum vil vise hvor kreativt mennesket er når det gjelder å skade andre. Et dyr ville aldri gjort noe lignende. Jeg mener at vår uendelige evne til å gjøre ondt, er et sterkt, men trist argument for fri vilje.

Et annet argument for den frie viljen er den universelle tanken om ansvar. Tanken om at handlingene dine betyr noe, og at du må stå til ansvar for konsekvensene. Adolf Eichmann er et fascinerende tilfelle. Han nektet all form for personlig ansvar for de forbrytelsene han hadde begått mens han var sjef for logistikken rundt de tyske dødstogene, til tross for at det ble fremstilt en overveldende mengde bevis. Han insisterte på at han bare hadde gjort jobben sin, og at han derfor ikke var ansvarlig. Resten av verden derimot aksepterte ikke unnskyldningen hans, og han ble erklært skyldig som bare det. Det er enkelt å være determinist i teorien, men hva ville en hardnakket determinist ha sagt til Eichmann? Med et deterministisk syn må man jo innrømme at alle Eichmanns handlinger allerede var bestemt fra det øyeblikket selve universet oppsto. Ingenting kunne ha blitt endret, og Eichmann er bare enda en brikke i et uforståelig, tilfeldig spill. Jeg er overbevist om at de fleste determinister, om de ble presset, ville være veldig nølende til å innrømme at Eichmann er uten personlig skyld. Så hvorfor er det slik? Hvorfor føles det sterke argumentet for determinisme så dypt feil i møte med det ekstreme? Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men jeg tror at det er noe galt med argumentet i utgangspunktet.

Jeg mener at hele debatten rundt fri vilje kontra determinisme ofte er for svart/hvitt. Det er enkelt å sluke hele determinisme-argumentet fordi det gir et teoretisk svar på alt, og fjerner en god del filosofiske nøtter. Problemet derimot er den praktiske delen med et slikt syn, siden teorien faller til kort i møte med det ekstreme. Man kan også spørre seg om det er verdt å gjøre noe som helst, siden alt er forutbestemt. Det andre man kan sluke er hele argumentet om total fri vilje, slik som Sartre gjorde, men her er det også mange problemer. Et problem er for eksempel at din frie vilje i stor grad er regulert av samfunnet rundt deg, og at mye av vitenskapen indikerer at en god del av valgene våre skyldtes faktorer vi ikke er klar over. Så hva er den gylne middelvei? Jeg tror løsningen ligger i en blanding av Schopenhauer og sjakk.

Schopenhauer har et ganske interessant syn på determinisme. Han mente at alle valg vi tar i nået er bestemt av vår individuelle essens. Din essens er den totale summen av dine «erfaringer, lengsler og kunnskap, nedarvede egenskaper, sosiale omstendigheter» osv. Din essens er en kompleks sammensetning av alle faktorene som virker i deg, og alle handlinger du gjør stammer fra din essens. «Hvordan skiller dette synet seg fra et deterministisk et?» kan man spørre. Vel, greien med Schopenhauer er at han trodde man kunne endre ens essens sakte men sikkert over tid. Essensen din er ikke fastlåst, eller bare kontrollert av omgivelsene dine, fordi du har friheten til å velge hvilken vei essensen din skal utvikle seg. Man kan sakte men sikkert bygge seg den essensen man ønsker, og den essensen du bygger vil bestemme dine fremtidige valg.

Man finner på mange måter igjen de samme tankene hos Aristoteles når han snakker om dyder og potensiale. Aristoteles mente at hvis man skulle være dydig, så måtte man trene seg selv ved å gjøre små dydige handlinger. Eller med Schopenhauers ord: å endre din essens. Det er også akkurat samme filosofi man finner i Bibelen når Jesus sier: «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort.» (Luk 16:10). Et artig og treffende eksempel på Schopenhauers tanke finnes i filmer og litteratur. Hva definerer en god protagonist? Man kan til en viss grad forutsi protagonistens oppførsel. En forfatter som klarer å skape en kompleks karakter hvor essensen styrer handlingene, er en god forfatter. Alle valgene Harry Potter tar gjennom bøkene for eksempel, er definert av hans essens. Det ville vært urealistisk om han plutselig hadde forrådt vennene sine og støttet Voldemort. Samme tanke finner man også hos andre karakterer som James Bond, Katniss Everdeen og Raskolnikov.

Man kan se på livet som et sjakkspill, hvor hvert enkelt menneske er en brikke på et stort brett. Sjakkbrettet er et symbol på alle de tusenvis av faktorene som påvirker valgene våre, slik som gener, kjønn, foreldre, serotoninnivå, sykdommer osv. Dette er faktorer som er til stede, og de har stor betydning. Man kan prøve å ignorere dem, men ikke unngå dem. De andre sjakkbrikkene er et symbol på samfunnet rundt deg. Dette er samfunnsfaktorer som nasjonalitet, språk, kunnskapstilgjengelighet, friheter osv. Disse faktorene regulerer også mulighetene dine, og det er ignorant å ignorere dem. Den siste, men viktigste delen av spillet er deg – en sjakkbrikke. Den spesifikke sjakkbrikken er et symbol på Schopenhauers essens. Alle trekkene til en bonde er styrt av det faktum at han er en bonde. Han er bundet til å handle ut i fra sin essens, som i spillet er å gå rett frem.

Men, som alle sjakkspillere vet, så kan bonden bli ei dronning om han krysser brettet. Dette er et symbol på at man kan endre sin essens, og dermed handle annerledes. Du er ikke determinert, men heller regulert. I et sjakkspill så er man regulert av regler, men du har mange valg innenfor spillet. Et spill er aldri forutbestemt fra begynnelsen, og alle sjakkrunder er forskjellige. Så, poenget mitt er: Ja, det er noen faktorer som former valgene dine og oppførselen din, men du har like vel friheten til å endre hvem du er og dermed handle annerledes. Målet er å bli bevisst over alle de skjulte faktorene som spiller inn på livet ditt, og endre de du kan endre. Du har fri vilje, i en halvveis determinert verden. Du er en bonde i livets spill.

Noter

Sitatet, min oversettelse fra engelsk, var utgangspunktet for den av de fire oppgavene jeg valgte å basere vinnerteksten på. Sitatet i oppgaveteksten på engelsk lød:

«Some people have thought that it is never possible for us to do anything different from what we actually do, in this absolute sense. (…) the claim is that, in each case, the circumstances that exist before we act determine our actions and make them inevitable. The sum total of a person’s experiences, desires and knowledge, his hereditary constitution, the social circumstances and the nature of the choice facing him, together with other factors that we may not know about, all combine to make a particular action in the circumstances inevitable.» (Thomas Nagel, «What does it all mean?», 1987, pp. 50-51)