En bok bare en Morgenbladet-abonnent kan elske
Min leseropplevelse av denne boken gikk omtrent slik: Jeg var først sjarmert, deretter frustrert og til slutt irritert over at boken er utgitt. La meg forklare hvorfor.
Denne artikkelen ble først publisert hos Altinget. Les mer av Altinget her.
Besatt av medieviter og Morgenbladet-kritiker Aksel Kielland er et forsøk på å forklare hvordan den digitale kapitalismen invaderte menneskekroppen.
Bokens tese er nemlig at en digital rastløshet – manifestert i den instinktive trangen til å gripe etter mobilen i alle sammenhenger – ikke bare er en dårlig vane, men et symptom på at teknologien har besatt kroppene våre. Det er et viktig utgangspunkt, og boka åpner friskt med tvist på det kommunistiske manifest, hvor det ikke lenger er et spøkelse som hjemsøker Europa, men en «...rastløshet [som] hjemsøker organismen.»
Tidlig i boken etablerer Kielland at han ønsker å bruke body horror-sjangeren som en linse til å forstå og beskrive den digitale rastløsheten vi alle kjenner på. Han tar derfor utgangspunkt i den relativt ukjente filmen Videodrome (1983) av David Cronenburg. Filmen handler om en fremtid der det er mulig å strømme TV-signaler rett inn i kroppene våre, og som gradvis forandrer oss. Boken bygger på medieviteren Marshall McLuhans ideer, deriblant den mest berømte ideen «mediet er budskapet.»
Kielland er også særs opptatt av den andre like ukjente body horror-filmen Tetsuo: The Iron man (1989), som best kan beskrives som en sær, sær film. Handlingen går omtrent slik; en anonym «metallfetisjist» stikker en rusten metallskrue inn i låret, han får panikk og løper ut på en vei hvor han blir påkjørt, men overlever. Sjåføren skjuler kroppen til fetisjisten, men blir smittet av et metallvirus som gradvis omformer ham til mer og mer metall. Til slutt smelter de sammen og sprer viruset videre.
De første sidene ble jeg sjarmert over Kiellands utradisjonelle innfallsvinkel på et tema det er skrevet endeløst om. Men sjarmen blir til frustrasjon når jeg innser at Videodrome og Tetsuo ikke er artige eksempler som krydrer bokas argumentasjon, men grunnpilarene for selve argumentasjonen som dukker opp igjen og igjen.
Kulturpoeng i akademia – pedantisk lek for andre
Og omtrent herfra går leseropplevelsen bare nedover. Etter å ha brukt kjempelang tid på å etablere at body horror-sjangeren er den beste måten å forstå hvordan den digitale rastløsheten rir våre fysiske kropper som en mare, introduserer plutselig Kielland en ny linse, nemlig det han kaller (no) body horror. Med dette har han laget et ordspill om både frykten for både å ikke ha en kropp (no) body og frykten for å være en nobody, som han kan spille videre på. Fiffig.
Frustrasjonen min topper seg når Kielland skal komme med sin helt egne unike og originale vri på Narkissos-myten – jegeren som forelsket seg i sitt eget speilbilde. Til tross for at Marshall McLuhan, Lena Lindgren, The Last Psychatrist eller Ovid sjøl har sagt det som kan sies om Narkissos, lager Kielland en egen versjon. I den ser Narkissos nemlig refleksjonen av hele verden unntatt seg selv. Den bruker han cirka et avsnitt på, før han hopper rett over på neste metafor (Dracula).
Tetsuo: The Iron Man, en film bare en Morgenbladet-anmelder kan elske.
Denne type «radikale» nylesninger av gamle tekster er akkurat sånt som gir kulturpoeng i akademia, men blir fort bare en pedantisk lek for alle andre. Dette er et generelt problem med boken. For en gang skyld ønsker jeg å lese et relevant kritisk blikk på samfunnet, som ikke konstant refererer til gamle myter og kontinental-filosofer. I stedet får man en skrivestil som leder til setninger som denne:
«Det faktum at plattformene på et strukturelt nivå er konstruert for sirkulasjon av innhold i en oppmerksomhetsøkonomi snarere enn kommunikasjon slik det tradisjonelt har blitt forstått av mennesker, er årsaken til at vennskap på disse arenaene har form av merkesvaresynergi.»
Kunne vært et interessant bidrag
Men okei, fra frustrasjon til irritasjon. Grunnen til at jeg blir så irritert av Besatt, er fordi boka kaster vekk det som kunne ha vært et interessant bidrag til debatten om skjerm. Fordi til tider er Kielland virkelig inne på noe viktig med sin ide om den digitale rastløsheten. For eksempel glimter han til med en mer håndfast og forståelig analyse av filmen Cam (2018). Diskusjonen om innholdsmennesket er også treffende. Det samme gjelder siste del om kunstig intelligens. Problemet er at disse poengene forsvinner i en saus av synsing.
Det er synd at dette er den beste kritikken av teknokapitalismen Forlaget Manifest har klart å oppdrive. Manifests selverklærte oppdrag er å tilgjengeliggjøre venstreside-ideer til et bredt publikum og skape offentlig debatt. Men i stedet har man gitt ut et 200-sider essay bare en Morgenbladet-abonnent kan elske.
Vi lever i en tid hvor det er akutt behov for en voksen samtale om hvordan vi skal sikre digital suverenitet i møte med tekgigantene. Det finnes langt viktigere og neglisjerte problemstillinger for venstresiden å ta tak i når det gjelder teknologi, og særlig kunstig intelligens.
Kanskje er zoomer-hjernen min så gjennomsyret av hjerneråte at jeg ikke er i stand til å ta inn over meg alle nyansene og rikdommen som finnes i boka. Alternativt er den unødvendig tungt skrevet, tynn på innhold, og hadde man kjørt hele greien gjennom en språkmodell med instruks om å forenkle, ville det kommet ut en pamflett som går omtrent slik: kapitalisme = bad. oppmerksomhetsøkonomi = bad. obskur japansk body horror = good.
Jeg gir boka to av seks Altinget-A’er.
Denne artikkelen ble først publisert hos Altinget. Les mer av Altinget her.
